Click to enlarge

Find the best cell phone plans and more graphics at BillShrink.com

Interessert i WePad/iPad? Sjekk denne: http://ht.ly/1DPXu

Related articles by Zemanta

• WePad Tablet To Rival iPad (huffingtonpost.com)
• All Giz Wants: The Perfect Android Tablet [Android] (gizmodo.com)
• The End of Laptop Hegemony in Live Computer Music (createdigitalmusic.com)
• The Archos 5 Internet Tablet gets access to Android Market’s paid apps (crunchgear.com)
• Intel runs Android on Atom chips (news.bbc.co.uk)
• Developer enthusiasm for iPad slackens as Android surges (Gregg Keizer/Computerworld) (techmeme.com)
• Tablet Sales In 2010 – And The Winner Is… (Here Is A Hint: iPad VS Android) (androidpolice.com)
• Asus to Launch Two Tablets to Compete With iPad (shoppingblog.com)

Olemic Thommessen (H) [11:00:00]: Mitt spørsmål går til kulturministeren.

Det er slik at Store norske leksikon har vært en sak ikke bare i de siste ukene, men i og for seg i mange år, tilbake i flere regjeringsperioder.

Tidligere statsråd Kristin Clemet hadde den på sitt bord, og valgte da ikke å gi støtte til videre drift etter en søknad fra Kunnskapsforlaget om fortsatt å gi ut leksikonet.

Den gangen var jo diskusjonen en litt annen enn i dag. Det var en del erfaringer vi da ikke hadde høstet. Den gangen tenkte man at det skulle vokse frem et marked her, at det skulle være flere aktører som ville konkurrere om å gi gode tilbud, og at man kanskje ut fra universitetsmiljøene eller ut fra kommersielle sammenhenger – det var flere mulige markedsaktører som man da tenkte seg – skulle arbeide med kunnskapsformidling, også med den kvalitet som det stilles til et leksikon.

Så har årene som har gått siden da, lært oss noe annet, i hvert fall slik jeg kan se dette. Det er ikke så mange andre aktører som leverer et produkt som er kvalitetssikret, som er basert på en redaksjonell tenkning med utgangspunkt i norske forhold. Vi ser at markedslovene i cyberspace er omtrent de samme som markedslovene ellers. Det betyr, i hvert fall etter min vurdering, at vi ikke har noe fungerende marked på dette området. Hvis det er riktig, burde alt ligge til rette for at vi seriøst vurderte om dette leksikonet representerer en verdi vi vil bringe videre.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hva er hennes analyse av markedssituasjonen som knytter seg til denne problemstillingen?

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:02:09]: Denne situasjonen som Store norske leksikon står oppe i, analyserer de nå selv. De overfører nå kunnskapen til en stiftelse. De har signalisert at det vil få støtte fra bl.a. Stiftelsen Fritt Ord og Sparebankstiftelsen. Så vil de vurdere situasjonen med tanke på om det er mulig med videre drift. Det jeg har signalisert, er at Nasjonalbiblioteket kan spille en rolle i en slik sammenheng. De har jo tidligere på sine sider tatt vare på et leksikon fra 1911, slik at det kan være et aktuelt mulig samarbeid.

Det som skiller Store norske leksikon fra bl.a. Wikipedia, er at bidragsyterne blir honorert. Det er jo en svært kostbar form for leksikondrift. Dersom ansatte ved universiteter og høyskoler ønsker å ha et oppslagsverk med akademiske definisjoner på norsk, kan det være aktuelt at de eventuelt bidrar i et slikt leksikon. Men det er ikke aktuelt at Store norske leksikon i sin nåværende form fortsetter med en statlig leksikonstøtte. Det ønsker jeg ikke å ta initiativ til fra min side.

Olemic Thommessen (H) [11:03:35]:Dette synes jeg var veldig positive toner fra statsråden, og det er jeg veldig glad for. Fra Høyres side er vi helt enig i at noe statsleksikon skal vi ikke ha.

Problemet for Store norske leksikon er jo den kostnaden som ligger i å ha en kvalitetssikret utgave, for det betyr at man må ha en litt større redaksjon enn man har hvis dette er et dugnadsprosjekt omtrent slik som det er i Wikipedia. Og hvis man skal innhente stoff som har kvalitet, må man nesten forvente at det også vil måtte betales noe for det. Det betyr at det vil ligge en kostnad der som antakelig ikke vil være løsbar i markedet. Da mener Høyre at det vil være rimelig om også offentlige instanser på forskjellige måter kan bidra inn i det. Slik statsråden helt riktig beskriver situasjonen, er det det nå er snakk om, å finne gode deltakere inn i en sånn setting. Men mange av disse gode deltakerne vil nok også være offentlige, og dermed vil det ligge en kostnad der.

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:04:45]: Det er to måter å gi statsstøtte til leksikon på. Den ene er at staten ønsker å drive et leksikon og gjennomføre en anbudskonkurranse. Det har tidligere blitt avvist av en regjering hvor Høyre satt. Den andre måten er å utvikle en leksikonstøtte på linje med pressestøtten. Når vi innfører en ny type støtte, må dette notifiseres gjennom EØS. Det betyr at det må være et regelverk som ikke kun kan omfatte én aktør. Så dersom vi innfører en statlig leksikonstøtte, kan det være vel så aktuelt for andre aktører å søke om disse pengene.

Jeg kommer ikke til å ta initiativ til en statlig leksikonstøtte, men jeg er positiv til at Nasjonalbiblioteket bidrar til et samarbeid med den nyopprettede stiftelsen.

Presidenten: Det blir gitt anledning til to oppfølgingsspørsmål – først Elisabeth Aspaker.

Elisabeth Aspaker (H) [11:05:40]: Tilgangen til en norsk kvalitetssikret kunnskapsbase som Store norske leksikon er også i aller høyeste grad et utdanningspolitisk spørsmål. Høyre har på flere måter prøvd å ta opp dette med kunnskaps- og forskningsministeren, men blir konsekvent henvist til kulturministeren som håndterer saken på vegne av Regjeringen.

Før påske ble det tatt et initiativ fra universitetene anført av Universitetet i Tromsø om at universitetene kunne gå sammen om å drifte en leksikalsk norsk kunnskapsbase. Men det forslaget ble den gangen kontant skutt ned og avvist av forskningsminister Tora Aasland, som er ansvarlig for universitetene. Betyr kulturministerens svar her i dag at også forskningsministeren nå kan være kommet på nye tanker og at Regjeringen vil se på initiativet fra universitetene med nye øyne?

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:06:37]: Det er tydelig at representanten Aspaker i hvert fall har skiftet standpunkt, for hun satt jo i Kunnskapsdepartementet, eller det tidligere Utdanningsdepartementet, den gangen denne saken ble behandlet sist, og kontant avvist av statsråd Clemet.

Nei, Kunnskapsdepartementet ønsker heller ikke å innføre en statlig leksikonstøtte. Det jeg har sagt, er at jeg er positiv dersom norske ansatte ved universiteter og høyskoler ønsker å bidra, men det blir ikke aktuelt at dette kan finansieres som bidrag, verken over Kunnskapsdepartementet eller Kulturdepartementets budsjett.

Presidenten: Ib Thomsen – til oppfølgingsspørsmål.

Ib Thomsen (FrP) [11:07:16]: I denne saken har statsråden og Fremskrittspartiet sammenfallende standpunkter. Det synes jeg er veldig bra. Jeg skjønner at det butter litt i Regjeringen akkurat på dette området. Statsråden har i hvert fall støtte fra Fremskrittspartiet.

Dette er en viktig kulturpolitisk sak som kan løses på mange måter, har statsråden sagt, ikke bare ved å pøse inn offentlige midler. Statsråden har også signalisert at offentlig-privat samarbeid, altså samarbeid med universitetene, samarbeid med bankene, samarbeid med Sparebankstiftelsen, stiftelsen Fritt Ord og bibliotekene, kan være en god løsning. Alt dette støtter Fremskrittspartiet.

Spørsmålet mitt er: Hva med realismen, mulighetene? Finnes det løsninger? Kan vi få til dette offentlig-private samarbeidet i denne saken?

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:08:06]: Det er det altså ikke opp til meg å vurdere. Det er det denne stiftelsen som nå overtar ansvaret for Store norske leksikon, som skal vurdere. Det er derfor vanskelig for meg å ha noen formening om denne saken nå. Det jeg har sagt, er at jeg er positiv til at Nasjonalbiblioteket bidrar. Men denne stiftelsen kan altså ikke vente seg noen offentlig leksikonstøtte.

Presidenten: Dermed er den muntlige spørretimen omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.

Den omfattende medieinteressen viser at det var riktig at Store norske leksikon ikke ble avviklet uten videre.

Kulturministeren har invitert Kunnskapsforlaget og forsknings- og høyereutdanningsministeren til et møte mandag 12.4. Senere samme dag er det møte med Fritt Ord og Sparebankstiftelsen om ny stiftelse for nasjonalleksikonet.

Det avgjørende spørsmålet er om regjeringen mener at det offentlige bør ha en rolle i få videreført denne nasjonale kunnskapsbasen. Deretter kan man drøfte hvordan et slikt engasjement kan realiseres. Saken kompliseres av at et nasjonalleksikon faller inn under minst to departementer og tre statsråder.

Med et nasjonalleksikon som er koplet fra det kommersielle markedet bør følgende vektlegges – og som begrunner regjeringens involvering:

• Formidlingskanal for norske fagmiljøer ved høgskoler og universiteter, og norske fagforfattere generelt
  
• Hjelpemiddel i skoleverket
  
• Dokumentasjon av norsk fagspråk og norsk språk generelt
  
• Portal og autoritetsregister for biblioteksektoren
  

Det første punktet gjelder statsråden for forskning- og høyere utdanning, Tora Aasland, det andre kunnskapsminister Kristin Halvorsen og de to siste kulturminister Anniken Huitfeldt.

Det historiske, politiske grunnlaget for at regjeringen bør finne en løsning synes opplagt. Stoltenberg 1-regjeringen utlyste i juni 2001 en anbudskonkurranse om en nasjonal kunnskapsbase med gratis tilgang for alle. Anbudene var vurdert og alt var klart for en avgjørelse da den borgerlige regjeringen, som overtok etter stortingsvalget, valgte å stoppe gjennomføringen. Arbeiderpartiets stortingsgruppe var med i november 2001 på å fremme et dok 8-forslag mot avviklingen av anbudskonkurransen. “Forslagsstillerne er av den oppfatning av vi trenger en nasjonal kunnskapsbase for å sikre vår felles kunnskaps- og kulturarv. Dette handler om å ta vare på vår felles nasjonale hukommelse. Uten et offentlig engasjement risikerer vi at kunnskapsbaser forringes fordi de ikke vedlikeholdes.” Senterpartiet hadde et landsmøtevedtak våren 2001 hvor det het: “I denne samanheng bør Staten ta særleg ansvar for vidareføring av store leksikon- og ordbok-prosjekt. Staten bør derfor ta initiativ for å sikre at Kunnskapsforlaget sitt Store Norske Leksikon med tilhøyrande kunnskapsdatabase kan drivast vidare på forsvarleg økonomisk grunnlag.” SVs stortingsgruppe har nå gitt klare signaler om at man bør engasjere seg og Høyre mener at situasjonen nå er en annen enn i 2001, og gir sin tilslutning til et offentlige engasjement.

Hvordan kommer vi videre?

Det store engasjementet rundt leksikonsaken har gitt mange interessante og gode innspill. Forslag til forbedringsmuligheter i en videreutvikling av nettstedet, aktører som kan innta ulike roller som initiativene fra universitetsmiljøene og det raske vedtaket fra Fritt ord og Sparebankstiftelsen om å gi prosjektmidler for videre drift av nettstedet. Det har vært kommentarer og lederartikler i de fleste av landets ledende aviser.

Kulturministeren har argumentert på ulikt vis for hvorfor man ikke vil delta. Den første argumentasjonen ble kommentert i mange aviser, jeg går ikke inn i den diskusjonen. I Anniken Huitfeldts innlegg i Morgenbladet 26.3 er nå en motforestilling at man ikke kan gi “ensidig statstøtte til en aktør”. Men situasjonen er den at Kunnskapsforlaget overfører leksikonets innhold og bruksrettigheter til en uavhengig stiftelse. Det er denne stiftelsen som vil være mottaker av statlige tilskudd, ikke en kommersiell aktør. Denne organisasjonsformen finnes på en rekke kulturelle områder i dag. Den sikrer at staten ikke tar et større økonomisk ansvar enn den årlige tildelingen, den sikrer at det ikke er en politisk styring av redigering og utvalg, og den kan innføres uten å være i strid med offentlige anskaffelsesregler eller EØS-avtalen. Andre løsninger kunne også utredes av et hurtigarbeidende utvalg, om ønskelig.

Det som synes klart er at svært mange mener det vil være uheldig kultur- og kunnskapspolitikk om det offentlige ikke bidrar til at Norge også i fremtiden har et nasjonalt leksikon med fagfolk som står ansvarlig for innholdet. Rett før påske tok leder Anders Folkestad i Unio, hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede, kraftig til orde for at det må finnes en løsning hvor de to departementene er involvert. Mandag 12. april er viktig for nasjonalleksikonets videre skjebne.

Publisert med tillatelse fra Kristenn Einarsson

Bør ikke heller Huitfeldt ta et kulturpolitisk ansvar for å sikre at man har et kvalitetssikret norsk, nasjonalt oppslagsverk?

[Se hele innslaget i Dagsrevyen her...]

All drift av nettstedet storenorskeleksikon.no er besluttet avviklet fra eierne Aschehoug og Gyldendals side med virkning fra 1.7.2010. Store norske leksikons utgiver Kunnskapsforlaget vil heretter konsentrere seg om å være Norges ledende ordbokforlag.

Den nasjonale institusjonen Store norske leksikon bør leve videre. Derfor er eierne Aschehoug og Gyldendal villige til å stille data, apparat rundt og nettstedsteknologi til disposisjon for en stiftelse med offentlig støtte.

Et stolt kapittel i norsk kulturhistorie avsluttes med dette. Siden unionsoppløsningen i 1905 har norsk forlagsbransje sørget for kontinuerlig nasjonalleksikonutgivelse i Norge, i motsetning f.eks. til Danmark og Sverige. Leksikonet var en stor økonomisk suksess for eierne frem til slutten av 1990-årene. I årene etter dette har Aschehoug og Gyldendal tapt omtrent like mye på å holde Store norske leksikon oppe, som de tjente i de 20 foregående årene.

Konkurransen fra gratis innhold på Internett, først og fremst Wikipedia, var medvirkende til at Store norske for ett år siden ble åpnet for annonsefinansiert gratis tilgang og direkte oppdatering. Det nye nettstedets kombinasjon av fagfolk-kvalitetssikring og brukerbidrag har blitt vel mottatt, og ansees som den rette modell for fremtidens nasjonalleksikon i land som Norge. Annonseinntektene og annen finansiering har imidlertid uteblitt, og nettstedet viser seg umulig å drive kommersielt videre.

Kunnskapsforlaget er klart til å inngå avtale med det offentlige om vederlagsfri overdragelse på betingelse av at leksikonet drives seriøst videre som nasjonalt fagfolk-leksikon. En stiftelse med offentlig støtte – en modell som vil sikre redaksjonell uavhengighet – er foreslått for eventuell fremtidig drift.

Kilde: Store norske leksikon – Pressemelding.

Hvorfor trenger Norge et nasjonalt leksikon med synlige fagfolk også i fremtiden?

Wikipedia er en verdenssuksess med sitt prinsipp om at alle kan bidra fritt og usignert, og ingen enkelt står ansvarlig. De nasjonale fagfolk-leksikonene har dermed mistet sitt økonomiske grunnlag og går mot nedleggelse. Store norske leksikon står nå for tur. Norge trenger et Wikipedia i fremtiden, men også et Store norske med synlige fagfolk som går god for og kan stilles til ansvar for innholdet. Som nasjonal institusjon er fagfolk-leksikonet viktig:

• For skoleverk, læresteder og forskning, for å oppfylle grunnleggende krav til sitering og kildehenvisning – at man vet hvem avsender er.
• For fagforfatterne og fagmiljøene, som formidlingsplattform med honorering og synlig kreditering.
• For biblioteksektoren, som trenger kvalitetssikrede autoritative kilder.
• For norsk fagspråk, og norsk som språk. Det er god språkpolitikk ikke å overlate valg og definisjon av norske fagtermer til en anonym brukermasse.
• For nasjonens identitet, for å omtale det som er nasjonalt viktig, ikke minst for å fange opp et multikulturelt Norge i rask endring. Denne oppgaven bør ligge hos synlige ansvarlige og ikke det store kollektivet. Det kan også vise seg problematisk i lengden for kollektiv-leksikonets norske vinkling at det utgår fra en internasjonal plattform med hovedbase i USA.
• For synliggjøring av makt. Et leksikon er en maktfaktor. Fagfolk-leksikonet synliggjør menneskene bak, det kollektive dugnadsleksikonet tilslører dem, med risiko for skjult maktkamp. Norges eventuelle eneste storleksikon i fremtiden må ikke være styrt av usynlige krefter inngitt autoritet på ukjente premisser.
• For å oppfylle grunnleggende krav til en nasjonal institusjon. Hvis Internetts mekanismer alene får rå, vil vi om kort tid stå igjen – i Norge som i andre land – med ett leksikon, Wikipedia, som er en rik kilde til detaljert oppdatert informasjon, men som ikke oppfyller grunnleggende krav til en nasjonal kultur- og kunnskapsinstitusjon.

Hva vil skje med innholdet i Store Norske?

Administrerende direktør i Kunnskapsforlaget, Kristenn Einarsson, sier forlaget er klart til inngå avtale med det offentlige om vederlagsfri overdragelse, på betingelse av at leksikonet drives seriøst videre som nasjonalt fagfolkleksikon.

Skal for eksempel staten gjennom en stiftelse overta prosjektet og løfte det til nivået som er nødvendig?

Skal dette forsøkes bør det da som forfatter og SNL-bidragsyter Eirik Newth tidligere har påpekt i sin blogg være som en del av en større offentlig kunnskaps- og digitaliseringsstrategi basert på åpne standarder og lisenser der også prosjekter som NDLA og bokhylla.no har sin plass?

Eller blir løsningen å integrere SNL og norske Wikipedia?

Fordelene med gjensidig gjenbruk kan være store, men samtidig skremmende for de involverte.  Jon Erling Blad i Wikimedia Norge gjør en sammenligning med programvareproduksjon der det i noen situasjoner er systemer for å slå sammen innhold fra flere forskjellige kilder. Flere utviklere skriver på en og samme kode, men så skjer det noe som gjør at varianter må lages og vedlikeholdes. Etter lang tid kan da kode som har divergert fra det samme felles opphavet bli slått sammen igjen. Det er laget flere verktøy for å støtte slik manipulering av kode. Er en mulighet å få til noe av det samme for SNL og Wikipedia? Kan tekst skrevet for både Wikipedia og et fagleksikon på samme tid ha både felles og individuelle trekk?

Uansett – vi må finne en løsning:

Du er enig? Bli tilhenger av Facebookgruppen Store norske leksikon for å markere at dette må bli et av nettets viktigste kollektive kunnskapsprosjekt som kommer samfunnet til nytte i mange år framover.

Referanser:  Fritt Ord Dagbladet Wikimedia Norge

Datatilsynet lanserte i dag tjenesten SlettMeg. Den tar sikte på å hjelpe folk som vil ha informasjon, bilder og videoer slettet fra internett.

Formålet med tjenesten er å gi råd og veiledning til deg som føler deg krenket på nett, eller som av andre grunner ønsker å få slettet eller rettet personopplysninger publisert på Internett. Du kan ta direkte kontakt med medarbeidere på tjenesten og få bistand via telefon, skjema, e-post og chat.

[Les mer her...]

Image via Wikipedia

Lett å huske – vanskelig å gjette

Foto: parmiter CC by-nc-nd

Hovedregelen er at passordet ditt skal være lett å huske for deg og vanskelig å gjette for andre. Det er viktig at du ikke bruker vanlige ord eller navn som forekommer i ordlister. Da vil automatiske dataprogrammer i så fall kunne søke seg frem til passordet ditt i løpet av kort tid. Derfor bør passordet bestå av en kombinasjon av tall og bokstaver. Du øker passordets sikkerhet betydelig ved også å benytte spesialtegn.

Håndteringen av passord kan virke som et svare strev, men det finnes en enkel måte opprette og administrere sterke passord på:

Først velger du et masterpassord som du er i stand til å huske. Deretter kan du tilpasse dette passordet til de forskjellige nettsidene. Et sterkt passord kan for eksempel være noe sånt som “M2shhS&B”, som er et akronym for “Mine 2 søte hunder heter Sandy og Bob”. Hvis du alltid begynner med dette passordet og f eks legger til forbokstaven til websiden du er på, vil du ha opprettet et unikt og sterkt passord som du også lett vil kunne huske.

Opprette sterke passord

Følg disse trinnene for å opprette sterke passord:

• Ikke bruk personlig informasjon
  Det anbefales på det sterkeste å utelate ord som er forbundet med ditt navn eller navnene til familiemedlemmer eller kjæledyr fra passordene. Bruk heller ikke lett gjenkjennelige sifre – som din adresse, ditt telefonnummer eller fødselsdagen din.
• Ikke bruk vanlige ord
  Verktøy for knekking av passord er svært effektive når det gjelder å hjelpe angripere å gjette ditt passord. Disse programmene kan behandle alle ord i ordboken samt bokstav- og tallkombinasjoner, helt til de finner et treff. Ikke bruk ord fra ordboken, egennavn eller navn.
• Bruk en blanding av tall og bokstaver
  Ved å kombinere store og små bokstaver, tall og spesialtegn som “&” og “$” gjør du passordet langt mer kompleks, noe som reduserer faren for at noen kan hacke seg inn i systemet ditt.
• Opprett lengre passord
  Det anbefales generelt å opprette passord som inneholder minst åtte tegn. Sannsynlighetsberegninger viser at lengre passord er vanskeligere å knekke.

The Password Meter og Microsoft lar deg teste hvor sterkt passordet ditt er. Her vil du sannsynligvis få deg noen overaskelser…

Programmer for å administrere passord

Ifølge Lifehacker.com finnes det flere gratis programmer og tjenester som hjelper deg med å holde orden på alle passordene. KeePass er et av de mest populære programmene som holder orden på passord. KeePass er gratis, laget på åpen kildekode og fungerer på både Windows, Linux, OSX og mobile enheter.

Clipperz er et annet, som i motsetning til de fleste andre tjenester er webbasert. Det betyr at du kan nå den fra hvor som helst, uavhengig av en spesiell datamaskin. Det høres kanskje litt skummelt ut å lagre alle passordene sine på ett sted – og i tillegg på nett. Men Clipperz bruker en krypteringsmetode som gjør at ikke engang Clipperz vet hva den lagrer, ifølge Lifehacker.

OSX Keychain er standard på operativsystemet til Mac-maskiner, som bruker innloggingen på maskinen som master-passord til passordtjenesten. KeyWallet fungerer på maskiner som bruker Windows. Det lille programmet helper deg hver gang du trenger å skrive inn et passord og er uavhengig av nettleseren.

Sterke passord er bare en liten del av beskyttelseskabalen. Et trygt online-miljø inneholder også brannmur og oppdaterte sikkerhetsprodukter som bidrar til å holde hackere utestengt og beskytte din identitet på Internett.

Nettvettregler for passord

1. Et passord er personlig og må ikke overlates til andre.
2. Det bør bestå av minst åtte tegn.
3. Det bør helst bestå av en kombinasjon av små og store bokstaver, tall og spesialtegn.
4. Det bør ikke være det samme som eller deler av brukernavnet.
5. Det bør ikke være knyttet til personlig informasjon.
6. Det bør ikke være tegnkombinasjon eller ord som finnes i ordbøker.
7. Det bør ikke være et ord som er skrevet baklengs.
8. Det bør byttes hver tredje måned og ikke være likt tidligere passord.
9. Det bør ikke skrives ned.
10. Det bør ikke inneholde æ, ø eller å.

(Kilde: Nettvett.no)

Related articles by Zemanta

• Yubico USB Key Provides Extra Login Protection [Security] (ghacks.net)
• How Do I Automatically Shut Down My Computer at a Certain Time? (lifehacker.com)

Forskerne Dag Wiese Schartum og Tommy Tranvik Foto: Forskning.no

I disse dager kartlegger og beskriver to forskere konkrete personvernspørsmål som aktører i skolesektoren opplever som problematiske eller utfordrende.

Arbeidet utføres av Tommy Tranvik og Dag Wiese Schartum ved Avdeling for forvaltningsinformatikk ved Universitetet i Oslo.

Nettstedet Personvernskolen.no (PVS) er en viktig del av prosjektet og er en nyopprettet, gratis rettsinformasjonstjeneste på nett.

Målet med PVS er todelt:

1. For det første å etablere en solid kunnskapsbasis om personvernutfordringer i grunnopplæringen (grunnskolen og videregående opplæring).
2. For det andre å utarbeide og presentere konkrete råd og forslag til hvordan utfordringene kan løses innenfor rammen av dagens personvernlovgivning.Prosjektet tar derfor utgangspunkt i følgende problemstillinger:

• Hvordan tolkes og praktiseres personopplysningsloven og forskriften av aktørene i skolesektoren?
• Hvilke konkrete personvernspørsmål opplever skolemyndigheter, skoleeier, skoleledelse, lærere, elever og foresatte at de trenger å få svar på?
• Hvordan kan personvernutfordringene i skolesektoren løses på en rettslig forsvarlig måte?

Personvernskolen (PVS) er et samarbeidsprosjekt mellom SERI (ved Avdeling for Forvaltningsinformatikk) og UNINETT ABC. Prosjektet starter i januar 2009 og avsluttes i januar 2011.

[Les mer her...]

Image via Wikipedia

Forskere er bekymret for at person- og forbrukervernet vårt svekkes gjennom økt bruk av Facebook, Twitter og andre sosiale medier.

På oppdrag fra Forbrukerrådet har Petter Bae Brandtzæg og Marika Lüders ved SINTEF skaffet kunnskap om utfordringene som nye medietjenester stiller oss ovenfor.

Forskerne har foretatt spørreundersøkelse av norske nettbrukere, analysert medietrender, intervjuet Facebookbrukere og gått gjennom brukervilkår på sentrale nettsteder.

I rapportens sammendrag skriver forskerne Brandtzæg og Lüders:

I løpet av kort tid har nye sosiale medier endret både på teknologiske muligheter og kommunikasjonsmønstre oss imellom. Dette har igjen forandret betingelsene for person- og forbrukervern. Brukerne er blitt innholdsprodusenter og frigir stadig flere opplysninger om seg selv, og for mange flyttes privatlivet i økende grad ut på Internett. Personopplysninger har med ett blitt ”handelsvare”.

SINTEF har ved hjelp av en spørreundersøkelse og gjennom intervjuer både med utviklere og brukere skaffet kunnskap om befolkningens erfaringer og holdninger til person- og forbrukervern i sosiale medier. Resultatene viser at 67% av nettbrukerne er bekymret for konsekvensene av å dele personlig informasjon på Internett. I tillegg viser studien at nettbrukere flest har en begrenset innsikt i hvordan sosiale medier fungerer. Utviklere av sosiale medier tror på sin side at personvernet reguleres av brukermakten, siden tjenestene er avhengig av brukernes tillit, og mener slik at forbrukervernet ikke er nevneverdig svekket. Rapporten belyser videre at 66 % av nettbrukerne i Norge er brukere av nettsamfunn, og 35 % er daglige brukere av Facebook.

Èn konklusjon er at bruk av Facebook gir et relativt dårlig personvern. Både kjennetegn ved selve tjenesten, designet, brukernes kompetanse og manglende bevissthet i forhold til forbruker- og personvern, understreker dette. 36 % av nettsamfunnsbrukerne rapporterer det som utrygt å dele personlig innhold med andre i det nettsamfunnet de bruker oftest. Vi finner også at brukerne ikke forstår brukervilkårene for gratistjenester som Facebook. Flere kvinner enn menn bruker Facebook, de bruker det oftere og de har andre og mer ”private” brukerpreferanser enn menn, og kan slik sett være mer sårbare enn menn.

Et annet funn er at majoriteten av brukeren (63%) ikke ønsker skreddersydd, målrettet reklame, noe utviklerne av disse tjenesten tror at de ønsker. Dette funnet korresponderer med en tilsvarende studie nylig utført i USA.

[Les hele rapporten her...]

Related articles by Zemanta

• Facebook Hacked for Real This Time (cloudave.com)
• How Do Facebook Advertisers Know You Might Want to Cruise Gay Dudes? (queerty.com)
• A Third Sure Thing In Life: Death, Taxes and Facebook Page Admin Rights (mizzinformation.com)
• Facebook To Increase Enforcement Of Anti-Scam Rules (techcrunch.com)
• Got Dirty Facebook Pictures? A New App From Wisk Can Clean Those Up. (insidefacebook.com)
• Internet Not Linked To Social Isolation (joedawsons.com)

I forkant av det internasjonale toppmøtet i København i desember avholder FNs arbeidsgruppe for Kyoto-protokollen i neste uke (45) en internasjonal konferanse om klimaendringer.

Den internasjonale teleunionen ITU har signalisert at de vil legge fram krav om at informasjons- og kommunikasjonsteknologi framheves som kritisk viktige for å løse utfordringer knyttet til klimaendringer. ITU mener IKT er nøkkelen til å redusere klimautslipp, noe utkastet til København-avtale overser helt.

ITU peker på rapporten Smart 2020 fra klimagruppen til GeSI (Global e-Sustainability Initiativ), et globalt initiativ for bærekraftig IKT, som viser hvordan effektiv bruk av IKT kan redusere globale klimautslipp med 15 prosent i 2020. Denne reduksjonen tilsvarer fem ganger de samlede utslippene fra hele IKT-sektoren.

GeSI – der ITU er bidragsyter – anslår at de reduserte utslippene samtidig vil redusere de globale energikostnadene med over 500 milliarder euro.

Dette begrunnes bl a med følgende:

• IKT leder an i en grønn revolusjon med elementer som intelligente strømnett, energieffektive datasentraler, fjernarbeid, intelligent biler, intelligente bygg og energieffektive arbeidsmiljøer
• Den nye ITU-standardiserte mobilladeren halverer strømforbruket under tomgang, avskaffer 51 000 tonn overflødige ladere, og kutter klimagassutslipp med 13,6 millioner tonn i året.
• Utredninger viser at 20 prosent kutt i forretningsreiser i EUs medlemsland, for eksempel gjennom videokonferanser, kan gi 22 millioner tonn i reduserte CO2-utslipp.
• Fjernarbeid kan redusere CO2-utslipp med mellom ett og tre tonn per år per fjernarbeider.
• «Dematerialisering» – å erstatte fysiske varer som DVD-er og papiraviser med digitale filer – gir betydelig miljøgevinst i produksjon og transport. ITU har selv gått over til digital distribusjon av saksdokumenter, og redusert de relaterte klimautslippene med mer enn 98 prosent.
• IT-baserte systemer med RFID, GPS og liknende kan gjøre kollektiv transport kjappere og mer bekvemt.
• IKT er nøkkelen til effektive overvåking og varsling i land som er mest utsatt for klimaendringer
• Overgang til digital tv og digital radio reduserer energiforbruket til kringkastingsantenner med nesten 90 prosent.
• Den kraftige utbyggingen av mobilnettet og økningen av mobilbruken verden over medfører ingen økning i relaterte utslipp, på grunn av bedre teknologi i både telefoner og annet utstyr.

Kilde: Digi.no